Kort om Svalbards historie
Norsk / Norwegian
Engelsk / English

 

Svalbard i et nøtteskall...
Øygruppen Svalbard ligger mellom 74. og 81. grad nordlig bredde, og 10. og 35. grad østlig lengde. Den omfatter Spitsbergen, som er betegnelsen for Vest-Spitsbergen, Nordaustlandet, Edgeøya, Barentsøya, Prins Karls Forland og en mengde mindre holmer, skjær og øyer i naboskapet av disse. Svalbard omfatter dessuten: Kvitøya, Kong Karls Forland, Hopen og lengst i sør Bjørnøya.

kart svalbard

Svalbard


Det samlede området er 62.405 kvadratkilometer, det vil si nesten en femtedel av Norge, eller sagt på en annen måte: Nesten like stort flatemål som Nordland og Troms fylke til sammen.

Geologiske særtrekk...
Øyene ligger på en kontinental sokkel, eller undervannsslette, som brer seg nordover fra Norge og Russland til noe nord for Spitsbergen og Franz Josefs Land. Den er nå overskylt av Barentshavet, som gjennomgående ikke har større dybde enn 200 - 400 meter.

Det grunne området slutter et kort stykke vest for Bjørnøya og Vest-Spitsbergen, hvor havbunnen faller bratt av mot Norskehavets store dyp.

Svalbards yngste fjellformasjon skriver seg fra den eldre del av tertiærtiden, det geologiske tidsrommet forut for vårt eget. Klimaet må ha vært omtrent som i den sørlige del av Nord-Amerika i dag, altså temperert og betydelig mildere enn i tidligere tidsrom. Formasjonene fra denne tiden har en mektighet på over tusen meter og består for det meste av sandstein og skifer. De underliggende lag er kullførende, og det er her man finner kullagene som i første rekker omfattes av kulldriften.

De ulike bergartene setter sitt karakteristiske preg på landskapet;

I de nordligste områdene på Spitsbergen og særlig på Nordaustlandet har man granitter og gneiser som har gitt fjell med avrundede former. Andre steder, mest typisk langs vestkysten av Spitsbergen, har de sterkt foldede og metamorfe berglag dannet takkete fjell og tinder.

Lenger sør har fjellene platåformer, fordi de sedimentære lagene her ligger horisontalt. Vekslende harde og bløte lag danner trappetrinnformede fjellsider, der lagene tydelig kan skjelnes.

Breer, fjorder, fjell...
På Svalbard er bortimot 60 % av landmassene dekket av is, som kan ha en tykkelse på flere hundre meter. Omtrent tre fjerdedeler av Nordaustlandet er dekket av Austfonna og Vestfonna, og av Kvitøya er det bare i øst og vest at man finner litt bart land.

Det er temperatur, nedbørsmengde og topografi som bestemmer breenes form. Tilveksten skjer på toppen, mens de kalver (smelter) nederst, og de kan derfor over lange perioder variere både i høyde og utstrekning.

Vest- og nordkysten av Spitsbergen har en mengde fjorder. Lange fjorder skjærer seg inn i de største øyene, ofte med flere forgreininger. Den lengste er Wijdefjorden, som går fra nordkysten av Spitsbergen og 120 kilometer sørover. Litt lenger vest skjærer Woodfjorden seg inn med sine armer.

På vestkysten er Kongsfjorden og den mektige Isfjorden (100 km) med sine fjordarmer. Videre finner man Bellsund med van Mijenfjorden og van Keulenfjorden, samt Hornsund i sør. På Nordaustlandet har man Wahlenbergfjorden i vest og Rijpfjorden i nord.

De høyeste fjellene er Newtontoppen og Perriertoppen nordøst på Spitsbergen, og de er begge 1.717 meter høye. Andre kjente fjell er Hornsundtind (1.430 meter) i sør, og Tre Kroner (1.226 meter). Det karakteristiske Templet ved Sassenfjorden er 783 meter, og på Bjørnøya er "Miseryfjellet" høyest med sine 536 meter.

tempelfjellet

"Tempelfjellet"

Bekker, elver, vann, varme kilder...
Det er ganske mange bekker og elver, særlig på Spitsbergen, men ingen er særlig lange. De fleste er vannrike i sommerhalvåret på grunn av smeltingen fra breene.

Innsjøer er det lite av, men en av de største er Linnévatnet, som er nesten fem kilometer langt og halvannen kilometer bredt. Det ligger ved Kap Linné på sørsiden av Isfjordens munning.

I den nordlige og sørlige del av Spitsbergen er det enkelte steder varme kilder, med temperaturer på opp til 15 - 25 C, som vitner om den vulkanske virksomheten som en gang har vært der.

Flora, fauna...
Mindre enn 10 % av Svalbards landareal har vegetasjon, og de frodigste områdene finnes i de indre fjordstrøkene på Spitsbergen. Plante- og dyreriket er høyarktisk, det vil si at de er preget av kort vekstsesong, lav temperatur, lite nedbør og et næringsfattig jordsmonn.

Det finnes totalt 176 forskjellige plantearter rundt om på Svalbard, mange riktignok bare sporadisk. Men bare i området rundt Longyearbyen er det registrert over 100 forskjellige arter.

Vanlige trær finnes ikke. Blant buskvekstene er særlig polarvier utbredt og noen steder har også litt dvergbjørk. Blant blomstene finnes mange slags sildre, foruten arktisk valmue og soleier. Dessuten er det forskjellige gressorter, som på lune steder kan bli 40 - 50 cm høye.

I de store isfrie dalene og på slettene, og særlig under fuglefjellene, kan vegetasjonen være forbausende frodig, med blomster i sjelden fargeprakt. Lyseblå fjellflokk, den hvite skjørbruksurten, den gulgrønne sedum og de gule soleiene hører høysommeren til på Svalbard.

De aller fleste fuglene på Svalbard er trekk- eller streiffugler som overvintrer i Barentshavet, langs kysten av Norge eller på kontinentet. Fuglelivet er meget rikt om sommeren, og store mengder måkefugl, havhester, alker, ærfugl, gjess og flere arter vadefugl har sitt tilhold der da.

Blant småfuglene er det bare småspurven som opptrer noenlunde tallrikt. Snøuglen er sett på Svalbard, og Svalbardrypa er den eneste fuglearten som ikke trekker bort fra øygruppen om vinteren.

Det kan regnes litt over 100 fuglearter til Svalbards fauna, og til sammen hekker rundt 36 fuglearter på Svalbard.

På land og i de kystnære områdene finnes 7 arter av landpattedyr: Hvithval, hvalross, ringsel, storkobbe, isbjørn, polarrev og rein. Svalbardrein og polarrev er de eneste landpattedyrene som er naturlig hjemmehørende på Svalbard, og disse kan man treffe på over det meste av øygruppen.

Isbjørnen regnes som et maritimt pattedyr fordi den tilbringer mesteparten av livet på havisen, men den føder likevel ungene sine i snøhuler inne på land. Isbjørnen kan vanligvis påtreffes på de omkringliggende øyer vest for Spitsbergen, men man kan også treffe på streifdyr overalt på Svalbard. Isbjørnen lever av ringsel, som er den vanligste selarten rundt Svalbard.

Det finnes flere selarter rundt Svalbard, foruten storkobbe finnes også steinkobbe og hvalross. Av hvalartene som regelmessig besøker kystområdene er hvithval den mest tallrike.

Det er Barentshavet som gir næring til det meste av dyrelivet på Svalbard. Takket være Golfstrømmen, blandingen av varmt og kaldt vann, den grunne sokkelen og den intense solstrålingen i sommerhalvåret, så har dette havområdet en relativ høy produksjon.

Temperatur, klima...
Farvannene ved Svalbard er farbare lenger mot nord enn noe annet sted på kloden, og klimaet er mildere enn noe annet sted på tilsvarende breddegrad. Strømmene i havet er av den største betydning for klimaet og isforholdene der nord.

golfstrommen

Strømmene i Norskehavet


Den østlige delen av Svalbard har de vanskeligste isforholdene, hele året. Den kalde Sørkappstrømmen som kommer inn fra havet øst for Spitsbergen, bøyer rundt Sørkapp og følger vestkysten mellom landet og Golfstrømmen. Den er drivisførende og kan i dårlige isår mer eller mindre blokkere deler av vestkysten.

En gren av Golfstrømmen bærer nordover vestkysten av Vest-Spitsbergen og gjør sitt til at kysten har forholdsvis lite drivis, men det hender også at drivisen pakker seg sammen i fjordene. Nord for Spitsbergen løper en kald, isfylt strøm som bærer fra Sibir over mot Grønland (det var den som førte "Fram" over Polhavet).

Kystområdene i vest har den mildeste temperaturen, men det er ofte tåke og dårlig sikt. I øst er det kaldere og om sommeren kan det være lange perioder med tåke.

Temperaturforholdene varierer atskillig, og fra tidlig om høsten og helt frem til mai-juni er de fleste fjordene frosset til med fastis som blir ca. 1 meter tykk. Om vinteren kan temperaturen synke til omkring 35 kuldegrader, mens den om sommeren kan stige til 15-16 varmegrader. Kun i juni-august kan man noenlunde sikkert regne med varmegrader, resten av året ligger temperaturen under 0.

Permafrosten er karakteristisk for land som ligger så langt nord. Grunnen på Svalbard er året rundt frosset ned til en dybde av ca. 150 meter i lavlandet, og ca. 300 meter i fjellpartiene. Under store vann, store breer og fjorder er fjellet ikke frosset. Sommeren er kort, den årlige nedbøren er bare omtrent 300 millimeter, det meste i form av snø.

Snøen forsvinner først i slutten av juni - begynnelsen av juli. Det er midnattsol fra midten av april til siste halvdel av august, og mørketiden varer fra 27. oktober til 16. februar (på 78. grad).

Bosetninger, kommunikasjon, forvaltning...
På Svalbard finnes følgende bosetninger:

  • Longyearbyen (norsk hovedsete) med omtrent 1.700 innbyggere
  • Barentsburg (russisk gruvesamfunn) med omtrent 900 innbyggere
  • Ny-Ålesund (norsk-internasjonalt forskningssenter) med omtrent 40 innbyggere
  • Sveagruva (norsk gruvesamfunn) med omtrent 210 pendlere (ikke bofaste)
  • Hornsund (polsk forskningsstasjon) med omtrent 8 bofaste

Det er ingen veiforbindelse mellom bosetningene på Svalbard. Det går fly til/fra Tromsø og Oslo.

Longyearbyen, som er det administrative sentrum på Svalbard, ble grunnlagt av Artic Coacl Company i 1906, og er oppkalt etter selskapets stifter, amerikaneren John Munro Longyear (1850 - 1922).

I Longyearbyen er det blant annet kirke, sykehus, museum, universitetsklasser, videregående skole, barne- og ungdomsskole, barnehage, hoteller, restauranter, forretninger og lokalavis.

Den statlige administrasjonen av øygruppen utføres av Sysselmannen, som sorterer under Justisdepartementet, og virker som fylkesmann, politimester og notarius publicus. Sysselmannen og andre statstjenestemenn bor i Longyearbyen. Norsk privat- og strafferett samt norsk lovgivning gjelder for Svalbard, mens andre lover bare har gyldighet når dette er særskilt fastsatt.

Verneområde, naturvern...
De første planene om områdevern på Svalbard ble lansert allerede i 1914, og så tidlig som i 1932 ble det opprettet to plantefredingsområder. Naturvernet på Svalbard fikk sitt gjennombrudd i 1960-årene. Ikke bare er en rekke dyrearter fredet, men sjøområdene ut til 4 nautiske mil inngår i verneområdene. Fra 1. januar 2004 er sjøområdene ut til 12 nautiske mil inkludert i enkelte verneområder.

I 1973 ble det opprettet tre nasjonalparker (Sør-Spitsbergen, Prins Karls Forland Nasjonalpark og Nordvest-Spitsbergen Nasjonalpark), to store naturvernreservater (Søraust- og Nordaust-Svalbard naturreservat) og femten fuglereservater, med et samlet areal på omtrent 35.000 km2. Til sammen er omtrent 64 % av landområdene på Svalbard vernet.

Litt om Sør-Spitsbergen Nasjonalpark...
Ved kongelig resolusjon av 1. juni 1973 ble det opprettet tre nasjonalparker, to store naturreservater og 15 fuglereservater på Svalbard, med et totalareal på nær 35.000 km2. Til sammen utgjør verneområdene 49 % av øyenes landareal.

Sør-Spitsbergen Nasjonalpark, som er den største av de tre, med nær 5.300 km2, består av tre deler: Wedel Jarlsberg Land i vest, Torell Land i øst, og Sørkapp Land i sør.

kart svalbard med jan mayen

Svalbard med Jan Mayen


Det magiske landet i det høye nord...

Svalbard har en fantastisk, svært interessant og meget fascinerende historie, som spenner over flere hundre år og som omhandler sikkert nok hundretusenvis av mennesker. Jeg har derfor laget en skisse av den historiske bakgrunnen som forhåpentligvis gir et bedre perspektiv og som forklarer hvordan et lite antall stedsnavn er vevd inn i Svalbards historie.

Oppdagelsen av Svalbard
Når de første menneskene kom til Svalbard vet man ikke med sikkerhet, men i islandske dokumenter fra 1194 står det kort og godt: "Svalbardi funnin" ("Sval" betyr kjølig, "Bard" betyr kant, rand, side).

Den særdeles knappe meldingen, selv etter tidens stil, er et vitnesbyrd om at det har vært en viss ferdsel blant de norrønne sjøfarerne til området, eller landet med "den kalde kysten", som navnet betyr.

Forfallstiden
Kunnskapen om øyriket i Nordhavet gikk i glemmeboken etter hvert som de norrønne fangstvirksomhetene stagnerte i begynnelsen av det 14. århundret. Islendingenes skipsfart kom i forfall i Sturlunga-tiden omkring 13. århundre, og de ble blant annet avhengige av forsyninger fra Norge.

Norsk fangstvirksomhet i Nordishavet gikk tilbake fordi det ble oppdaget nye fiskeforekomster nærmere Norges kyst og fordi svartedaudens herjinger førte til sterk avfolkning nordpå. Noe senere lammet hanseatenes monopol på handelsvirksomheten i Nord-Norge det meste av den selvstendige norske virksomheten.

Nedgangen i norsk sjøfart skjedde samtidig med at portugisere, spaniere, franskmenn, briter og nederlendere opplevde en sterk ekspansjon, og det var disse som ble de mektigste på havet.

For briter og nederlendere ble det et kappløp om å finne en nordlig rute til Østen, etter at portugiserne, med Vasco da Gama i spissen, hadde funnet den sørlige sjøveien til India i 1497.

Flere ekspedisjoner nådde frem til Kvithavet fra nederlandske, skotske og engelske havner.

Nederlandsk gjenoppdagelse - 1596
I 1596 dro to nederlandske skip ut for å gjøre et nytt forsøk på å finne den nordlige ruten til Kina, Nord-Østpassasjen. Den ene ble ledet av Jan Corneliszoon Rijp, den andre av Jacob van Heemskerke Hendrickzoon. Begge var erfarne skippere og de hadde med seg en mann som kjente de nordlige farvannene godt, nemlig Willem Barendzoon (Barents). Barents er generelt blitt ansett for å være lederen, da han var sjefslos for hele ekspedisjonen.

De satte kursen nord for Nivaja Semlja, og den 9. juni fant de en øy hvor de gikk i land. De felte noen dager seinere en isbjørn der og kalte derfor øya for Beeren Eylant (Bjørnøya).

På sin videre ferd nordover fikk de den 17. juni 1596 et snødekket fjellandskap i sikte. De trodde det var en del av Grønland og kalte det for Spitsbergen (de spisse fjell). Den 21. juni var Barents i land og satte opp et merke med det nederlandske våpen på. Det var nordvestkysten av Spitsbergen de var kommet til, på den lange ferden mot det forjettede land i øst.

Isen hindret dem i å seile lenger nordover, men de klarte å komme forbi nordvestspissen og litt østover. Så måtte de snu og dra tilbake langs kysten. De var i land flere steder, og da det ikke var spor etter mennesker der, tok nederlenderne området i besittelse på vegne av Generalstatene.

Ved Bjørnøya skilte de to skipene lag, Rijp vendte tilbake til Spitsbergen, mens Heemskerke og Barents kom seg til Novaja Semlja. Der måtte de overvintre og mens Heemskerke senere ble reddet av Rijp, døde Barents av skjørbuk.

kart 1598

Barents kart fra 1598. På dette kartet ble Svalbard kalt "Het Nieuwe Land"
På senere kart ble det etter hvert vanlig med betegnelsen Spitsbergen


Hvalfangstperioden fra begynnelsen av 1600-tallet til 1710

Meldingen om "det nye land" (Het nieuwe land) som nederlenderne først kalte det, vakte interesse blant sjøfarende nasjoner, og gav støtet til en hektisk hvalfangst hvor nederlenderne og briter var hovedaktører. Men også dansker, nordmenn, franskmenn, baskere og hanseater deltok i virksomheten.

Britene erklærte endatil i 1614 at Spitsbergen var annektert av dem, fordi de påstod at de hadde vært de første på stedet.

Ï den livligste sesongen ble det opprettet egne samfunn på land, der hvalspekk ble kokt i store kobberkjeler. Nederlenderne holdt stort sett til på Amsterdamøya (Smeerenburg - Spekkbyen), som var det største av disse bysamfunnene med opptil 1.200 innbyggere i sesongen, og som ble benyttet som hovedbase frem til omtrent 1660. Britene var for det meste i Bellsund og i Magdalenafjorden.

Det var rikelig med hval, både i de trange sundene og i fjordarmene, og særlig i årene fra 1625 til 1644 var utbyttet stort. Det meste av fangsten foregikk like oppunder land, fordi man ikke visste hvordan hvalen skulle fanges i åpen sjø.

Når hvalen var drept, med kniv og lanser, ble den halt opp på stranden og flenset der. Oljen som ble kokt av spekket var ettertraktet som brennstoff til lamper, til smøreolje og som råstoff for den raskt voksende såpeproduksjonen.

Dessuten var det god pris på hvalbardene, som hadde en allsidig anvendelse. Spilene fra disse var et enestående materiale til korsetter, renessansetidens "kjolestativer" og senere rokokkotidens "fiskebensskjørt".

Både hval og hvalross ble utsatt for en hard beskatning, og kamp om råvarene til disse luksusformål førte til flere væpnede sammenstøt mellom briter og nederlendere. Det var den sterkestes rett som gjaldt. På kontinentet raste 30-årskrigen og den hadde sine utløpere til Svalbard.

De store handelsselskapene rustet hvert år ut nye ekspedisjoner. Enkelte skippere drev dessuten ren piratvirksomhet og plyndret fartøyer som var på vei hjem med spekk og barder. I enkelte år lot både briter og nederlendere skipene gå i konvoier tilbake til hjemlandet, under beskyttelse av orlogsskip.

Den hensynsløse beskatningen av hvalbestanden, særlig på nordvestkysten, sammen med flere år med dårlige isforhold og økede omkostninger til skip og mannskaper, gjorde at fangsten gikk tilbake. Nye metoder ble derfor tatt i bruk for å fange hvalen langt til havs, og her var franskmennene læremestere, takket være den erfaringen de hadde fra Biskaya.

I siste halvdel av det 17. århundre økte franske fangstfolk sin andel av utbyttet, og i løpet av kort tid ble det slutt på fangsten oppunder land. Hvalfangerne begynte å koke spekket ombord i skipene eller det fraktet det hjem. Omkring 1640 var det blitt en ganske stor hvaloljeindustri i Rotterdam. I tidens løp trakk hvalfangerne seg tilbake fra kystene på Svalbard mot Grønland.

De navn som stammer fra hvalfangstperioden er av mange forskjellige slag og typer;

  1. Navn som gir posisjon til en plass (Het Noord Ooster, Zyud Kapp)
  2. Navn som beskriver landskapet (Taffel Berg, Roode Bay, Steyle Hook)
  3. Navn som knyttet navigasjon til disse områdene (Behouden Haven, Fair Haven, Foule Bay)
  4. Navn på planter (Salaad Berg)
  5. Navn på dyr (Beeren Eyland, Gansen Eyland, Whales Back, Walrussen Eyland)
  6. Navn på nasjoner, land og steder (English Bay, Hollantsche Bay, Norway Eyland, Hamburger Bay)
  7. Navn på personer (Willem van Muyens Haven, Jan Donkers Eyland, Gillis Land, Prince Charles Foreland)
  8. Navn som uttrykker stemninger / følelser (Misery Mount, Treurenburg Bay, Point Welcome, Verlegen Hoek, Liefde Bay)
  9. Navn på helgener og religiøse begreper / unnfangelser (St. Jans Haven, Duyvels Haven, Devils Thumb)

nederlandsk kart 1670

Hollandsk kart fra 1670, som viser at Spitsbergen var oppdaget
og i alt vesentlig kartlagt allerede på den tid


Russiske jegere 1720 - 1852

Omkring år 1720 startet mennesker fra Nord-Russland å jakte på det som var igjen av verdifulle dyr, samt å sanke dun og egg. Både private handelshus, klostre og tsaren selv stod bak de russiske ekspedisjonene.

I 1765 og 1766 sendte Katarina II en ekspedisjon under ledelse av Vasililj Jakovievitsj Tsitsjagov for å finne Nordøstpassasjen. Ekspedisjonen kom blant annet til Spitsbergen og folk var i land i Bellsund og ved Gråhuken.

Denne jakten opphørte i første halvdel av 1800-tallet. De russiske jegerne overvintret og fanget rever, isbjørner, reinsdyr og fugler samt seler og hvalrosser. Det oppstod et par stedsnavn fra disse årene som ikke lenger er i bruk, eksempelvis Maloy Broun (Edge Island).

I begynnelsen av det 18. århundre kom nye russiske fangstfolk til Svalbard. De drev fiske, men var også på jakt etter reinsdyr, rev og isbjørn. Russerne holdt særlig til på Øst-Spitsbergen, men kom etter hvert også lenger mot vest. De overvintret i hytter, ofte 8-10 mann på hvert sted.

Materialene til hyttene var tømmer som de hadde med seg fra Arkhangelsk og Kvitsjøområdet. Flere steder har man funnet spor av deres spredte virksomhet. En av fangstfolkene, Ermil Starostin, skal ha overvintret 39 ganger på Spitsbergen. Han holdt til i en hytte ved Grønfjorden, hvor han ble begravd i 1826.

Russernes virksomhet ebbet ut i begynnelsen av det 19. århundre. Det var mer lønnsomt for dem å bruker fangstfelter som lå nærmere land, og skipene de brukte var langtsomseilende og utbyttet var for usikkert til at det hadde noen hensikt å sende dem den lange veien til Svalbard.

Opphør av navnsetting fra begynnelsen av 1700-tallet til 1858
Perioden fra slutten av hvalaktiviteten i begynnelsen av 1700-tallet inntil 1858 markerer en stillstand i utforskningen og navnsettingen på Svalbard. Det er en markert kontrast mellom den store aktiviteten som eksisterte i hvalfangstperoioden, da tusenvis av menn arbeidet på oljekokeriene på land, og de veldig begrensede operasjonene som ble utført i de påfølgende årene.

Grønlandshvalen hadde nesten blitt utryddet, og annen fauna på øygruppen hadde blitt sterkt redusert. Nye områder ble også utforsket i årene omkring 1700-tallet, men sjøfolk som hadde oppdaget nytt land, nølte med å fortelle om sine funn, for ikke å gi sterkere konkurrenter hjelp. Flere nederlandske ekspedisjoner utforsket områdene i øst på denne tiden, men det hadde ganske sikkert vært sjøfolk fra andre nasjoner i farvannet også.

i 1707 oppdaget kaptein Cornelius Giles en øy på nordkysten av Svalbard. Den ble kalt Giles Land og eksisterte lenge som en slags mystisk øy som ingen kunne finne igjen. Først mange år seinere, da kaptein Elling Karlsen fra Tromsø i 1863, som første mann seilte rundt Spitsbergen, ble Giles Land gjenoppdaget. Øya fikk navnet Kvitøya, og den første kjente landstigningen fant sted i 1872 da tre norske fangstfolk var i land.

Ishavsskipperen Erik Eriksen oppdaget i 1853 øygruppen Kong Karls Land øst for Spitsbergen og han var, så vidt man vet, den første som gikk i land der i 1859.

Forskjellige ekspedisjoner 1773 - 1839
Mot slutten av 1700-tallet dukket nordmennene opp på Svalbard, først som hvalfangere og seinere som overvintrende pelsjegere. Tilstedeværelsen av nordmennene i denne først halvdel av 1800-tallet avstedkom ingen viktige bidrag til kunnskap om geografien eller terminologien om Spitsbergen.

Det ene verdifulle bidraget i utforskningen av øygruppen i denne perioden kom fra den skotske hvalfangeren William Scoresby.

I 1795 ble en ny fangstekspedisjon utrustet og seilte fra Hammerfest med fire russere og elleve nordmenn ombord. Denne ekspedisjonen drev fangst i Svalbardområdet, og resultatet førte til økt norsk interesse for denne virksomheten.

Fra omkring 1815 ble det hvert år utrustet skuter fra Norge, og flere mannskaper overvintret i begynnelsen av 1820-årene. Noen holdt til i Isfjorden, andre var på Bjørnøya. De fanget hvalross, sel og pelsdyr.

I årene 1830 - 1834 ble det tatt 7.322 hvalross av 88 skuter fra Hammerfest, i tillegg til 952 sel, særlig storkobbe. Selfangsten fikk et større omfang mot slutten av århundret, etter at fangstfolkene hadde fått bedre skytevåpen.

Den første kjente norske overvintringen i østområdet fant sted i 1834 - 1835, da fem mann holdt til på Tusenøyene sør for Edgeøya. På grunn av tåke mistet de kontakt med skipet sitt mens de var på isen, og de måtte bli der vinteren over. En av dem døde av skjærbuk. Den samme vinteren omkom forøvrig 21 norske fangstfolk på Bjørnøya og Spitsbergen.

I 1838 og 1839 besøkte en fransk ekspedisjon Spitsbergen i "La Recherche". Ekspedisjonen til den norske geologen, professor B. M. Keilhau i 1827, og ekspedisjonen til den svenske zoologen Sven Lovén i 1837 må også nevnes. Nesten alle disse ekspedisjonene introduserte en del nye stedsnavn.

Den første norske ekspedisjonen som ble utrustet var antakelig en som dro fra Tromsø i begynnelsen av 1790-årene. Det var noen russere med, men flertallet ombord i det norske fartøyet var nordmenn. Ved Bjørnøya måtte ekspedisjonen snu på grunn av dårlige isforhold.

Den norske aktiviteten økte i tidens løp, og fra omtrent 1850 var nordmennene alene om å utforske de økonomiske mulighetenepå øygruppen. Norske fiskere gjorde gode fangster av torsk og håkjerring langs vestkysten av Spitsbergen fra 1860-årene.

Også folk fra andre land, som Tyskland, Danmark og Sverige, drev selfangst på Svalbard i begynnelsen av det 19. århundret, og fordi utbyttet kunne være svært ujevnt kom innsamling av dun og egg til å spille en viktig rolle. Skutene førte også saltet reinkjøtt med seg hjem.

Nedgangen i hvalrossbestanden førte etter hvert også til at færre valgte å overvintre. Isforholdene var tidvis vanskelige og det var mange forlis som medførte at mannskapet ble nødt til å overvintre. Mange døde av skjørbuk under slike overvintringer.

Vitenskapelige ekspedisjoner fra 1858
Det var tidlig i det 19- århundre at den vitenskapelige utforskningen av Svalbard og havområdene begynte. Interessen for slike undersøkelser var stor i mange land, og det ble sendt ut ekspedisjoner til Asia, Afrika og Sør-Amerika for å skaffe flere kunnskaper om vår klode.

Mange av dem dro også nordover, og gjennom disse ekspedisjonene ble det i løpet av få år samlet inn atskillig nytt materiale om Svalbards topografi. Gamle britiske kart ble revidert og nye navn gitt.

En ny æra i utforskningen av Svalbard begynte i året 1858, da ekspedisjoner med utelukkende vitenskapelige formål, satte seg fore å kartlegge øygruppen og undersøke dets klima, geologi, flora og fauna.

Det var også noen små slike forsøk i foregående perioder, men ikke før i 1858 ble ekspedisjoner utrustet i stor skala med forskere som representerte forskjellige bransjer. Likevel, kun noen få av disse ekspedisjonene tilførte kunnskap om geografien og det å navngi steder på Svalbard.

Den systematiske kartleggingen av Svalbard begynte i 1906 og 1907 med de ekspedisjonene som Prins Albert av Monaco organiserte og Major Gunnar Isachsen ledet, og de fortsatte nesten hvert år inntil 1941. Disse kan deles inn i tre perioder:

  1. De ekspedisjoner som Prins Albert av Monaco organiserte og Gunnar Isachsen ledet i 1906 og 1907
  2. De ekspedisjoner ledet av Gunnar Isachsen i 1909 - 1910
  3. Senere kartleggingsekspedisjoner i 1911 - 1914 ledet av Adolf Hoel og Arve Staxrud, i 1917 - 1918 ledet av Adolf Hoel og Sverre Røvig og siden 1919 ledet av Adolf Hoel alene.

Økonomisk utnyttelse av Svalbard på 1800- og 1900-tallet
I denne perioden, med intens vitenskapelig utforskning, ble de økonomiske ressursene på Svalbard også utnyttet. Nordmennene fortsatte å jakte og fiske i områdene ved Svalbard, og disse mennene, hovedsaklig selfangerne, har bidratt stort til kunnskapen om Svalbard. Spesielt i de områdene i den østlige og nordlige delen av øygruppen som er vanskelig tilgjengelig.

Det var tre vitenskapsmenn som var spesielt interessert i reisene til disse personene i Arktis: Professor Adolf Erik Nordenskiöld fra Stockholm, Professor H. Mohn fra Oslo og Dr. August Petermann fra "Gotha".

Mohn og Petermann studerte loggbøkene fra de norske reisene og laget kart ut fra oppdagelsene som de hadde gjort, hvor de også hadde gitt navn til et stort antall steder.

Generelt hadde disse navnene ingen tilknytning til de navnene som var blitt brukt av de norske jegerne, men de hadde simpelthen brukt de utenlandske navnene i en mer eller mindre fornorsket og ødelagt form, eks.vis "Sauehamna" i stedet for "Safe Harbour", "Vallespynten" i stedet for "Whale Point".

Kulldriften
Men det virkelige nye kapittel i Svalbards historie tok til da ishavsskipper Søren Zachariassen sommeren 1899 vendte hjem til Norge med en last kull som han hadde funnet på Bohemannsneset.

Allerede året etter ble det dannet et norsk kullselskap som ville sette i gang drift, og i løpet av kort tid hadde drømmen om å tjene gode penger på Svalbard skapt den reneste kullfeberen.

Flere gruveselskaper ble opprettet og ekspedisjoner satt i land. Hver ekspedisjon tok seg til rette som best den kunne, uten å ta hensyn til konkurrentene. De var i herreløst land, der den strengestes rett var felles lov. Skuffelsen var naturlig nok stor da det snart viste seg at lønnsom gruvedrift ikke var mulig, selv for dem som hadde de faglige forutsetningene for det.

Amerikaneren John M. Longyear, som hadde kommet til Svalbard med et tysk turistship i 1901, var faktisk en av de meget få som klarte å komme i gang med mer planmessig kullproduksjon i 1905.

Kullindustrien har gitt ny vekst i navnsettingen på mange steder og lokaliteter nær gruvene, i enkelte eksempler til gruveområdene selv, eks.vis: "Longyearbyen", "Ny-Ålesund", "Hiorthamna", "Barentsburg" osv., og andre navn slik som "Vannledningsdalen" (Water Pipe Valley" og "Gruvefonna" (Mine Glacier).

Frem til utbruddet av første verdenskrig deltok amerikanere, briter, hollendere, tyskere, russere og nordmenn i gruvedriften. Det oppstod imidlertid stridigheter om rettighetene, og disse kunne bare løses ved en klarlegging av suverenitetsforholdene. Fra 1920-30-årene er det bare norske og sovjetiske selskaper som har opprettholdt virksomheten.

Turisme
På denne tiden var Svalbard blitt et "spennende" mål for turister fra mange land. Dampbåter tok dem til iskanten og til gruvesamfunnet i Adventdalen i lyse sommermåneder. Noe av det som gjorde turene attraktive var at Svalbard hadde vært utgangspunkt for flere av de store ekspedisjonene som rundt århundreskiftet forsøkte å nå Nordpolen;

I juli 1897 hadde svensken Salomon August Andrée startet med sin ballong "Örnen" på sin dristige ferd, og lenge visste ingen hva som hadde hendt med ham og hans ledsagere. Amerikaneren Walter Wellman forsøkte i 1909 å starte med luftship fra Svalbard mot Nordpolen. En stor tysk ekspedisjon holdt på fra 1910 til 1914 med forberedelse til polferd. Turistene fikk besøke ekspedisjonenes baser, mot å betale entré.

Norsk interesse og norsk utforskning
Den økte interessen for øygruppens naturressurser bidro til at norske myndigheter følte behov for å markere sitt herredømmme der. Man savnet organer som kunne regulere næringsvirksomheten og som kunne ha ansvaret for utviklingen av kommunikasjoner, havneanlegg, fyrvesen m.v..

I 1910 bevilget Stortinget for første gang penger for at Regjeringen skulle ivareta norske interesser arbeideres interesser på Svalbard. Man var da begynte å drøfte med andre land hvordan administrasjonsordningen burde være. Den norske regjeringen slet fremdeles med de mange utbyggingsplanene som var blitt aktuelle etter unionsoppløsningen i 1905, og derfor tok ingen sikte på norsk suverenitet over Svalbard.

Derfor var det ikke unaturlig at regjeringen i 1910-12 arbeidet med planer om å få i stand et fellesstyre for øygruppen, der Russland, Sverige og Norge skulle være med. Da planen ble lagt frem på en internasjonal konferanse i 1914 fikk den lite tilslutning. Dette skyldtes at de andre stormaktene ikke ønsket at russerne skulle få økt innflytelse på Svalbard.

Under den første verdenskrigen var det bare nordmenn og svensker som drev gruvedrift og litt fangst på Svalbard. Da krigen sluttet, ble spørsmålet om Svalbards stilling drøftet som et ledd i den omorganiseringen som seierherrene mente burde skje i Europa. Øygruppen var herreløs, og ikke minst fordi seierherrene ønsket å trekke klare grenser for å fjerne alt fremtidig konfliktstoff, ble det vist interesse for å få avgjort hvem som skulle få eie Svalbard.

Norges fargerike sendemann i Paris, Fritz Wedel Jarlsberg, gjorde en stor innsats for at Norge skulle få suverenitet over øygruppen. På fredskonferansen i 1920 fikk Norge rett til Svalbard, og den traktat som fastslo dette ble undertegnet 9. februar 1920.

Ratifikasjonen av avtalen måtte ta tid, blant annet fordi den norske regjeringen først hadde forpliktet seg til å utarbeide en bergverksordning som skulle gjelde for Svalbard. Forholdet til Sovjetunionen skapte problemer, i første omgang fordi russerne ikke var med på fredskonferansen og derfor så med skepsis på det som ble besluttet der.

I neste omgang fordi den revolusjonære regjeringen ikke var diplomatisk anerkjent av andre stater, noe som vanskeliggjorde kommunikasjonen med sovjetlederne. Det var først i 1924 at russerne erklærte seg villig til å godta norsk suverenitet over Svalbard, under forutsetning at deres regjering ble diplomatisk anerkjent av Norge. I 1934 ble russerne bedt om å tiltre Svalbardtraktaten av 1920, noe de formelt gjorde i mai 1935.

Under den andre verdenskrigen var det kun et begrenset omfang av krigshandlinger på Svalbard. Gruvebefolkningen ble i 1941 evakuert av britene. Deretter ble Spitsbergen okkupert av tyske tropper, som i sin tur ble fordrevet av norske og britiske tropper. I 1943 ble gruvebyene beskutt og ødelagt av tyske krigsskip.

Den første nordmannen, og en av de første som overhodet besøkte Spitsbergen for å drive vitenskapelige undersøkelser, var professor Baltazar Mathias Keilhau (1797 - 1858), professor i geologi ved Universitet i Christiania.

Han forlot Hammerfest i en liten slupp den 16. august 1827, og var tilbake igjen den 26. september. Hans reise ga betydelige resultater, og utgjorde et grunnleggende og hadde den største betydningen, for det videre banebrytende vitenskapelige arbeidet på Spitsbergen.

Men det var like fullt først etter århundreskiftet at den norske vitenskapelige utforskningen av Svalbard gikk inn i en ny æra, og året 1906 markerer et vendepunkt.

Polarforskeren Adolf Hoel
Det var mange forskjellige personer tilknyttet utallige varianter av ekspedisjoner fra dette året, men kun polarforskeren Adolf Hoel (1879 - 1964) utheves. Adolf Hoel var utdannet geolog, var universitetsstipendiat og dosent i faget. I 1907 var han med fyrst Albert I av Monaco's andre Spitsbergenekspedisjon. Fra 1911 til 1925 var han leder av De norske statsstøttede ekspedisjonene, samt leder for Norges- og Ishavsundersøkelser inntil 1945.

Adolf Hoel fikk i 1950 i oppdrag av daværende leder for Norsk Polarinstitutt H. U. Sverdrup, å skirve Svalbards nyere, økonomiske og vitenskapelige historie. Adolf Hoel, som da var 70 år, tok med glede i mot oppdraget. Han var den siste gjenlevende av dem som personlig hadde vært med på å utforske Svalbards historie i vårt århundre, og han hadde derfor en førstehånds kjennskap til begivenhetene.

Det arbeid som Adolf Hoel hadde utført var også av største betydning for det norske kravet om suvereniteten over Svalbard, som Norge ble tilkjent etter første verdenskrig.

Når det er opplyst at arkivene - bare i Sverige, for de svenske Spitsbergen-selskapene utgjorde hele 52 hyllemeter, kan man til en viss grad forstå omfanget og at det tok hele 12 år å ferdigstille verket. Adolf Hoel fikk selv ikke oppleve ferdigstillelsen og utgivelsen. Da det meste av stoffet var innhentet og ferdigstilt, ble han påkjørt og hardt skadd i en fotgjengerovergang i Oslo i desember 1963, og uten å ha kommet til bevissthet døde han i februar 1964. "Svalbard - Svalbards Historie 1596 - 1965" er et monumentalt 3-binds verk, på hele 1.527 sider.

De fem viktigste navngiverne
Det vil være for omfattende å gå inn på alle de ulike variantene av stedsnavn som de 5 viktigste navngiverne på Svalbard har introdusert på sine kart, de regler de har laget go de prinsipper som de har utformet og fulgt. Derfor følger kun en kort, men generell informasjon om hver av dem. Hver enkelt har på sin forskjellige måte hatt betydelig innvirkning på navnsettingen på Spitsbergen.

De fem viktigste kartprodusentene og navngiverne på Svalbard er:

- Baron Adolf Erik Nordiensköld (1832 - 1901)
Svensk professor i geologi og arktisk utforsker. Født i Helsinki - Finland. Var på Spitsbergen i 1858, 1861, 1864, 1868, 1872 - 1873, på Grønland i 1870 og 1883, i Yenisei og Sibir i 1875 og 1876, samt Nord-Østpassasjeni 1878 - 1879.

Han innførte en del naturnavn, men også navn etter svenske personer som i en eller annen utstrekning hadde vært tilknyttet ekspedisjonene hans, enten som medlemmer på ekspedisjonene eller som bidragsytere til disse, naturforskere som hadde arbeidet på materialet fra ekspedisjonene og enkelte navn som var blitt brukt av norske pelsjegere.

- Dr. August Petermann (1822 - 1878)
Tysk kartograf og geograf. Pådriver for den tysk deltakelse i den polare utforskningen. Organiserte to ekspedisjoner, til Spitsbergen i 1868 og til Øst-Grønland i 1869 - 1870.

Han navnsatte steder etter både egen interesse for andre steder på jordkloden, etter andre tyske utforskere i Afrika og etter engelske polare utforskere. Han navnsatte også steder etter personer som støttet ham i hans kamp med å få satt planer ut i livet, og han var den første som etablerte og skrev regler for navnsettingen.

- Sir William Martin Conway, baron av Allington (1856 - 1937)
Kunstner, fjellklatrer og utforsker. Var med på ekspedisjoner til Spitsbergen i 1896 og 1897. Han publiserte beretninger fra disse turene ("No Man's Land (1906)), som var en viktig del av Spitsbergens historie, hvor han også ga sitt syn på navnsettingen. Han foreslo blant annet at gamle navn som ikke var i bruk mer, skulle bli introdusert på nytt.

- Baron Gerard Jakob De Geer (1858 - 1943)
Svensk geolog og polarutforsker, professor ved Stockholms Högskola. Var med på ekspedisjoner til Spitsbergen i 1882, 1896, 1899, 1901, 1908, og 1910. Kartene som ble resultat av hans arbeid ble utgitt mellom 1910 - 1923.

Det store antall navn som De Geer har plassert på kartene og de generelle prinsippene fremlagt i mange av de papirene som fulgte med arbeidene hans, er viktige bidrag i utviklingen av terminologien om Spitsbergen, faktisk har ingen andre utforskere bidratt så mye, i så henseende.

- Gunnerius (Gunnar) Invald Isachsen (1868 - 1939)
Offiser og polar utforsker, topografisk inspektør på den andre "Fram"-ekspedisjonen i årene 1898 - 1902. Leder av ekspedisjonene som ble finansiert og organisert av Prins Albert I av Monaco, som gikk til Spitsbergen i 1906 og 1907. Han var leder av De norske Spitsbergenekspedisjonene i 1909 - 1910, norsk regjeringsdelegat i Paris i 1919 da Norge ble tilkjent suvereniteten over Svalbard. Han var senere direktør for det norske Sjøfartsmuseum i Oslo fra 1923, samt leder av "Norvegia"-ekspedisjonen til Antarktis i 1930 - 1931.

Svalbardtraktaten...
Svalbardtraktaten, som ble undertegnet i Paris den 9. februar 1920, gir Norge full og uinnskrenket suverenitet over Svalbard. I følge lov av 17. juli 1925 er Svalbard en del av kongeriket Norge, og Svalbardtraktaten trådte i kraft 14. august 1925.

Traktaten slår fast at norsk privatrett, strafferett og lovgivning gjelder. Den gir samtidig stater som har undertegnet avtalen omfattende rettigheter. Borgere fra disse landene har samme rett som norske borgere til å drive industri, bergverk, fiske, fangst, maritim og kommersiell handelsvirksomhet. Traktaten bestemmer også at de skattene som kreves inn på Svalbard skal benyttes på øygruppen, og militær virksomhet er ikke tillatt.

De stater som da undertegnet avtalen i tillegg til Norge var: Danmark, Sverige, Frankrike, Italia, Nederland, Storbritannia, Irland, USA og Japan. Dessuten undertegnet fem stater som var medlemmer av det britiske samveldet: Canada, India, New Zealand og Sør-Afrika Unionen.

I 1925 sluttet Tyskland seg til, og i 1935 gjorde Sovjetunionen det samme, og andre land har opp gjennom årene hatt adgang til å slutte seg til avtalen, slik at det nå er omtrent 40 traktatpartnere.

flaggheising svalbard

Den 14. august 1925 gikk det norske flagget til topps på Skjæring i Longyearbyen,
og Svalbard var dermed blitt en del av kongeriket Norge.

Opprettelsen av Norges Svalbard og Ishavsundersøkelser
Da Norge overtok suvereniteten over Svalbard ble det nødvendig å bringe den vitenskapelige utforskningen av øygruppen over i fastere former, og i den forbindelse også å ta opp et systematisk forskningsarbeid i Ishavet hvor Norge hadde store økonomiske interesser å ivareta.

Allerede 13. oktober 1925 sendte derfor Adolf Hoel et forslag til Handelsdepartementet, som tok sikte på å få opprettet en statlig institusjon, Norges Svalbard og Ishavsundersøkelser (NSIU), som skulle være en fortsettelse av De norske statsunderstøttede Spitsbergenekspedisjonene.

Hoel foreslo at oppgaven for institusjonen skulle være å ta seg av kartleggingen og utføre praktiske og vitenskapelige undersøkelser av Svalbard og Ishavet. Arbeidet ville også bestå i å planlegge og delta i ekspedisjoner, veilede utenlandske ekspedisjoner som skulle til Arktis og utøve kontroll med overvintringstokter, samt samarbeide med tilsvarende institusjoner i Norge for å bearbeide de innhentede resultatene.

Videre skulle institusjonen utgi en skriftserie "Skrifter om Svalbard og Ishavet". Institusjonen skulle også ha til oppgave å foreslå geografiske navn og uttale seg om stedsnavn på Svalbard som ble foreslått av andre. Godkjennelse av navn skulle gjøres av Handelsdepartementet.

Ut i fra viten om at sentraladministrasjonen ikke alltid ville ha den den nødvendige fagkunnskapen som ville komme under Svalbardundersøkelsenes arbeidsprogram, foreslo Hoel at det skulle nedsettes et sakkyndig råd hvor saker som berørte Svalbard eller Ishavet, kunne legges frem for, og at dette rådet burde hete Svalbard og Ishavsrådet. Den endelige anbefalingen av Adolf Hoels forslag ble vedtatt i Stortinget den 7. mars 1928.

For å få til en viss organisering av dette forskningsarbeidet - og for å sikre en form for samarbeid mellom de forskjellige ekspedisjoene til Svalbard, sendte den norske regjeringen - etter forslag fra Adolf Hoel, et skriv til de interesserte fremmede maktene. I dette skrivet ble det for det første gjort klart at det var opprettet et sentral organ for utforskningen av Svalbard som hadde fått navnet NSIU.

Det het videre at for å bringe orden i det kaos som hersket på Svalbard med hensyn til geografiske navn, hadde regjeringen satt i gang et stort arbeid for endelig bestemmelse av stedsnavnene på Svalbard. For å unngå å øke forvirringen ble de nasjoners ekspedisjoner, som ønsket å navngi steder, bedt om å sende inn sine forslag til NSIU, gjennom det norske utenriksdepartementet.

Det sier litt om omfanget av dette forberende navne-gransknings-arbeidete som ble igangsatt at:

- Det ble sendt ut hele 550 brev, hvorav 360 ble returnert

- At omtrent 360 kart og rundt 500 bøker ble gjennomgått

- At mer enn 10.000 navn ble behandlet, hvorav:

- Omtrent 3.300 navn ble foreslått som varige navn

- Omtrent 6.500 navn var gamle navn som "forsvant" og

- Omtrent 450 navn ikke kunne identifiseres

NSIU's arbeid resulterte i et verk på 539 sider som ble utgitt i 1942, som nr. 80 i serien "Skrifter om Svalbard og Ishavet" :: "The Place Names of Svalbard". Siste oppdaterte og reviderte rapport i serien er nr. 122, som ble utgitt i 2003.

I 1948 ble organisasjonen reorganisert og fikk navnet Norsk Polarinstitutt. Instituttets database inneholder per dato mer enn 16.500 navn, hvorav 8.000 navn er godkjente navn.

 

Norsk / Norwegian
Engelsk / English

 

Kilder:
Hoel, Adolf, 1966: "Svalbards Historie", Bind I - III
Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, 1942: "The Place-Names of Svalbard - Nr. 80"
Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, 2003: "The Place-Names of Svalbard - Nr. 122"

http://www.miljo.npolar.no/placenames
http://npweb.npolar.no